Tuvinerne

Tuvinerne er et urfolk i Russland, som bor i Republikken Tuva i det sentrale Sibir. I Russland er det litt i overkant av 200.000 tuvinerne. Det bor også tuvinere i Mongolia og Kina. Øst tuvinere (todzhinsty) utgjør ca. 5% av tuvinerne. Inndeling av øst og vest tuvinere er basert på ulik livsstil, der vest tuvinerne er nomader med husdyr og øst tuvinerne er jegere og reindriftere.

Tuvinernes forfedre var tyrkiskespråklige stammer som holdt til i sentral Asia. I løpet av historien har tuvinerne vært underlagt mange forskjellige stater og herskere: Det stortyrkiske herredømmet, yjgurskene, kyrgiserne, mongolerne og kineserne. I 1914 kom de inn under den russiske innflytelsessfæren, før de ble erklært uavhengig i 1921. I 1944 ble de en del av Sovjetunionen, og er i dag en delrepublikk i den russiske føderasjonen.

Tuvinsk sjamanisme: Sjamanismen er en naturlig del av tuvinernes liv, og sjamanen spiller en viktig rolle i deres hverdag. Tuvinske sjamaner utøver flere former for ritualer. Et av ritualene er knyttet til sykdomshelbredning der sjamanen kan forutsi sykdom og ulykke, og helbrede og forebygge dette gjennom ritualer.

Et annen form for rituale er innvielsesrituale, der innvielse av ilden er et av de viktigste ritualene. Hver høst, i hver yurta, innvies ilden og dette er en viktig festdag for tuvinerne. Når tuvinerne er ferdig med høstflytting og alle forberedelser til vinterjakta er avsluttet, inviterer man den mektigste sjamanen til yurtaen, hvor alle familiemedlemmer og naboer er samlet.

Tuvinerne er et naturfolk, og mange elementer i naturen blir betraktet som hellige; som vannkilder, trær og karakteristiske steiner og fjelltopper.

Under kildeinnvielses ritualet markeres kilden med en stokk der toppen er prydet med tekstilband og røyk. Ved dette ritualet blir en geit ofret symbolskt ved at det blir knyttet tøystykker på hornene. Denne geita kan senere bare bli melket av sin eier, og mannfolk har ikke lov å berøre geita. Kjeene til geita kan ikke slaktes før geita sjøl er død.

Sjamanen kler seg i en spesiell drakt under ritualene, og har med seg en samling av redskaper og selvfølgelig også tromme. Ritualet begynner alltid med å innvie redskapene for å gi dem nødvendig styrke. Tingene blir innviet med røyk, og sjamanen begynner å imitere fugl- og dyrelyder for å komme i kontakt med åndene.

Yurta: Tuvinernes tradisjonelle boform er yurta. Yurtaen er et nomadisk telt som er rund i formen, lett å sette opp og består av en fletteramme av trepinner som er dekket med en stort duk av ull. Øverst i taket er den åpen for å slippe ut røyk og slippe inn lys. I sentum av yurtaen er ildstedet. Høyresiden av yurtaen er kvinnenes, venstresiden tilhører menn.

Innredningen av yurtaen er en trygg og tilgjengelig organisering av tid og rom. Alt av interiør har sin faste plass.

Hos vest tuvinerne er sommerdagen delt i ti deler. Dagen begynner ved soloppgang, tiden da kvinnene står opp. Solstrålene kommer da gjennom hullet i taket på yurtaen. Solstrålen er som en klokkeviser som går rundt yurtaen. Når solstrålen treffer ildstedet er tiden inne for å begynne å melke kyrne. Når sola treffer senga er det middagstid og gjeterne kommer tilbake fra beiteslettene. Kjøkkenhyllene blir opplyst på kveldsparten. Da er tiden inne for kvinnene til å melke dyra igjen. Ved solnedgang kan du se solen i takstokken på yurtaens høyre side. Gjeterne bruker å lage en skisse av yurtaen på bakken for å vite tiden på dagen. Ved å sette en pinne i midten vet de tidspunktet ut fra hvilken del av yurtaen dens skygge faller på.

Strupesang: Tuvinsk strupesang er en spesiell sangteknikk som utøves av menn, og har vært uforandret i århundrer. Den tuvinske strupesangen er folkelig og meget populær blant tuvinerne. De store mesterne innen strupesang er meget høyt respektert, og ved festlige sammenkomster er deres opptredener det absolutte høydepunktet. De virkelig dyktige strupesangerne er ofte sjamaner, men alle tuvinere behersker grunnleggende strupesangteknikk.

Strupesangerne bruker stemmeapparatet på en spesiell måte for å utvide stemmespektret i høyden og dybden. En slik måte å synge på gir mulighet til å samtidig framføre lave og høye lyder. Slik kan det høres ut som om en og samme person synger og spiller et instrument samtidig.

Forståelsen av denne sangtradisjonen ligger i tuvinernes spesielle forhold til naturen og omgivelsene. Strupesangen er en måte å kommunisere med naturen og utrykke seg sjøl på, noe som hjelper tuvinerne i deres strabasiøse nomadiske liv. Ordet sygyt kan oversettes med en kvinende vind, mens kargaraa er en hes kamel.

I dag framføres strupesang fra ulike scener i Tuva og rundt om i verden, og mange unge tuvinerne er interessert i strupesang.