Koryakene

Kamtsjatka-halvøya er kjent som et magisk land med vulkaner og geysirer. Det er nærmere derfra til Los Angeles enn Moskva, og halvøya bare nåes med fly. Koryak Autonome Okrug-fylket omfatter 2/3 av Kamtsjatka og deler av fastlandet. Her bor det flere urfolksgrupper: Itelmener, koryaker, tjuktier og evener. Av disse er koryakene den største gruppen og teller ca. 6600 individer (23.9% av befolkningen).

Da russerne kom til Kamtsjatka på 1700-tallet var det to store grupper koryaker, nomader som drev reindrift og fastboende kystkoryaker. De fastboende levde av jakt på sjøpatedyr og vilt, fiske og sanking. På slutten av 1800-tallet førte den amerikanske hval- og hvalrossfangsten til sterk reduksjon av disse artene, og fisket ble kystkoryakenes viktigste næringsvei.

Da russerne kom til Kamtsjatka på 1700-tallet var det to store grupper koryaker, nomader som drev reindrift og fastboende kystkoryaker. De fastboende levde av jakt på sjøpatedyr og vilt, fiske og sanking. På slutten av 1800-tallet førte den amerikanske hval- og hvalrossfangsten til sterk reduksjon av disse artene, og fisket ble kystkoryakenes viktigste næringsvei.

Reindriftskoryakene hadde ofte store reinflokker, mellom 400 og 2000 dyr. De flyttet med reinen fire ganger i året: om våren før reinkalvinga, om sommeren til steder med mindre insekter, om høsten til slakteplassene og om vinteren til vinterbeitene. Om vinteren drev de også pelsdyrjakt.

Reindriftskoryakenes viktigste næringsmiddel er reinkjøtt. Marg, lever og brusk spises ferskt. Reinkjøtt byttes ofte mot hval- og selkjøtt, tørrfisk og fiskeolje fra de fastboende kystkoryakene. Overalt brukes planter, bær og nøtter i kosten. Fluesoppen ble benyttet som rusmiddel. Mens reinen ble oppfattet som privat, ble fangsten av sjøpattedyr som sel og hvalross, delt mellom alle innbyggerne. Jegeren hadde bare rett til skinnet.
 

Med markedsøkonomien oppstod nye sosiale problemer blant urfolk i det nordlige Russland, som lav levestandard, arbeidsledighet, alkoholisme, tuberkulose etc. Sjøl om man i Koryak Autonome Okrug finner det største forekomster av platina i hele Russland, har mange bygder og landsbyer ikke elektrisitet, og det er mangel på mat.

Sjøl med sterk innflytelse fra russisk, har de fleste koryaker bevart sitt morsmål. Nye russiske ord blir ofte erstattet med koryakiske ord og uttrykk. I sitt handverk bruker koryakene ofte skinn, stein og hvalrosstenner. Av hvalrosstennene lages miniatyrer av mennesker og dyr, tobakksesker og piper. Fremdeles garves skinn på tradisjonell måte. Farget skinn og pels har alltid vært en viktig handelsvare. De første europeerne som kom til Kamtsjatka bemerket koryakenes vakre drakter.
 

I koryakenes trosverden hadde alt rundt dem sjel, som fjell, steiner, planter, havet og stjerner. Fremdeles i dag ofres det rein og hunder til appapel, hellige steder som hauger, berg og nes. Tradisjonelle religiøse seremonier var viktige i deres feiringer. Om våren hadde reindriftskoryakene kilvej, reinshornsfest, og på høsten slaktefest. Kystkoryakene startet jaktsesongen på våren med et rituale knyttet til sjøsetting av båtene. På høsten ble jaktsesongen avsluttet med hololo, en selfest. Til fangst av bjørn og villsau var det knyttet spesielle religiøse seremonier med rituelle danser der koryakene imiterte dyrenes og fuglenes bevegelser, som sel, bjørn, rein og ravn.

De fleste av koryakenes fortellinger er myter, eventyr og historiske fortellinger. De mest kjente eventyrene og mytene er om kutkh, ravnen. Fra ravnen kom menneskenes forfedre.

Alle som er fysisk i stand til å røre seg, danser på Kamtsjatka. Koryakenes danser er dramatiske – med spark og høye hopp, kombinert med trommer og ofte en spesiell type strupesang. Siden 1930-tallet har det vært dansegrupper på Kamtsjatka, men antallt har økt etter perestrojkaen. Gruppene blomstret opp av de sovjetiske kulturhusorganisasjonene. Mange av gruppene er satt sammen av medlemmer fra flere urfolk på Kamtsjatka.

Gruppa Mengo

Gruppen Mengo er den første og fremdeles den eneste profesjonelle dansegruppa på Kamtsjatka. Gruppa ble etablert på 1960-tallet og kom tidlig under kunstnerisk ledelse av den ukrainske ballettdanseren Alexander Gil. Han formet gruppens særegne danseuttrykk og fremdeles 15år etter hans død, er navnet ”Gil” synonymt med Mengos kunst.