Sigbjørn Skåden
Uredd
Skal han protestere tar han kofta på vranga. Lyrikeren Sigbjørn Skåden bryr seg lite om hva andre mener. Møt Årets Unge artist på Riddu Riđđu.
Tekst og foto: Eirik Berger
Interessert i kulturspørsmål
I fjor ga han ut boken ”Skuovvadeddjiid gonagas”. Boka er skrevet i en episk lyrisk form, og handlingen er hentet fra ei typisk samisk bygd i Ofotenregionen en gang i mellomkrigstiden. Boken støtter seg på mye på den europeiske myten om den evige jøde. Myten finnes i forskjellige varianter og boka trekker en samisk parallell. Jusup, bokas hovedperson, er en ung samisk mann med tynnslitt sjel, på en hvileløs, evig vandring med sitt folks bør på skuldrene sine.
- Jeg har bestandig interessert meg for det skrevne ord. Jeg har hatt litteratur nært på kroppen siden jeg var liten. Det ble ofte lest høyt for oss når vi var små. Min far er bibliotekar og min mor driver Skániid girjie, et lite forlag. Man kan lett dra den slutningen at jeg er formet av miljøet rundt meg, det er jeg nok men tror likevel ikke det alene kan forklare min interesse for litteratur.
Sigbjørns hjemplass er ei markasamisk bygd. Den markasamiske kulturen er relativt utbredt og strekker seg fra Ballangen til Senja. Det er jordbruk og fiske som tradisjonelt var næringen for de fleste markasamer frem til 60-70-tallet, ikke så ulik den sjøsamiske kulturen. Det er ikke bare litteratur Sigbjørn omgir seg med, han har en generell interesse for kulturpørsmål. Sånn sett mener han det er fint å bo i Kautokeino. - Kautokeino er et levende og kulturelt samfunn med mange allsidige utøvere innen forskjellige retninger. Jeg er en tilhenger av fornying av litteratur og kultur og er glad for tilveksten av nye utøvere. Den samiske litterære myteverdenen har godt av å bli strukket og tøyd litt.
Márkomeannufestivalen
Sigbjørn er engasjert i Márkomeannufestivalen, en markasamisk musikkfestival som går av stabelen hver sommer i Skånland.
- Jeg sitter som styreleder i festivalen og det er sjette gang i år vi arrangerer den. Det er mer en samisk festival, og har ikke det internasjonale urfolksaspektet som Riddu Riđđu har. Festivalene er ulike på flere måter, og jeg mener begge festivalene er viktige kulturfestivaler. Vi prøver å samle samiske og lokale musikkutøvere til en musikkfest, selv om det er en utfordring å finne samiske artister. Dessverre. Grendehuset er et viktig møtested i markakulturen, vi har derfor grendehusfest under festivalen.
Kofte og shorts...
Sigbjørn er ofte å se i kofte, og han forteller gladelig om sitt forhold til koftebruk. - Det var nok mest fokus på det den tiden jeg bodde i Tromsø og var leder for den samiske studentforeninga. Vi startet opp månedlige koftedager og jobbet mye med å gjøre samer, og studentene spesielt, synlige i bybildet. I min tid som leder arrangerte vi en stor samisk byfestival over fem dager med utstillinger, konferanser, konserter osv. Det var da begrepet ”Sámi clubbing” oppstod i Tromsø. Generelt har Nord-Norge godt av å se kofter; jo mer man ser kofter i ulike varianter, desto mer blir det samiske ufarliggjort. Alt henger sammen, og jeg er opptatt av å skape en trygg og god fremtid for den samiske befolkningen i landsdelen. Det å bruke kofte hele tiden blir for meg en del av et holdningsskapende arbeid.
I tillegg til å bruke kofta flittig er Sigbjørn også kjent for å blande den tradisjonelle samiske drakten med elementer fra moderne og dagligdagse klesplagg. - Det med utradisjonell bruk av kofte er ikke noe som er eget for meg. Hver og en bærer koften slik vedkommende selv ønsker. For meg er kofta et personlig plagg som jeg bestemmer over. Da bestemmer jeg også når, hvor og i hvilke sammenhenger jeg skal bruke den. Jeg er vel riktignok en av få som har gått i kofte med shorts, noe jeg gjorde på Riddu Riddu en gang. Det var naturlig for meg å gå i kofte, noe jeg alltid gjør, samtidig som jeg ikke hadde noe ønske om å smelte bort. Kombinasjonen ga seg selv og jeg synes det er helt uproblematisk. Kofta er et levende og personlig plagg som må tilpasses forholdene. Jeg fikk en del kommentarer selvfølgelig, både positive og negative. Men jeg bryr meg lite om hva andre mener. Jeg har lært å være uredd, det er en annen ting jeg har med meg hjemmefra ved siden av litteraturen.
... og kofte på vranga
- En ting som skapte en del reaksjoner var da sju av oss studentene i Tromsø gikk med koftene på vranga 17. mai 2003 i protest mot forslaget til en Finnmarkslov som akkurat hadde kommet. Det var noe som skapte diskusjon i samiske miljøer og media. Jeg måtte blant annet møte på Sámi Radio til debatt for å forsvare det vi hadde gjort. - Hvorfor ble det så mye bråk?
- Essensen er vel at mange mener at 17. mai ikke var riktig dag å bruke til en slik markering, også mange samer mener at dagen skal være nøytral og fri for enhver ytring. I dette tilfellet var vi ikke enige, 17. mai er Norges grunnlovsdag og forslaget om forelå til Finnmarksloven var et brudd på grunnlovens paragraf 110a, i alle fall sett i lys av folkeretten og ILO-konvensjonen. 17. mai er en dag som er bygget opp rundt staten Norges prinsipper, og det må være lov å vise motstand når disse prinsippene brytes. Uansett så var dette en ufarlig og symbolsk aksjon som ikke skadet noen, annet enn at de måtte se oss i vrengte kofter. Senere ble han kåret til årets same 2003 av avisa Min Áigi, noe som i stor grad skyldes 17. maihendelsen. Sigbjørn poengterer at prisen tilfaller de seks andre like mye, spesielt tre unge elever fra Kåfjord som han mener fortjener ros for motet de viste den dagen.
Kautoburka
Intervjuet nærmer seg slutten da vi ser to damer utenfor vinduet, hvorav den ene er kledd i en limegrønn burka, et uvanlig plagg i Kautokeino. Plagget dekker hele kroppen hennes, bare en smal stripe foran øynene sørger for at kvinnen ikke vandrer rundt i blinde.
- Det har jeg ikke sett her før. Hadde vi sittet på en kafé på Karl Johan så hadde vi ikke engang løftet på øyenbrynene av dette synet, men kommer du gående med kofte i samme gaten blir saken en helt annen. Litt pussig egentlig, avslutter Sigbjørn tankefullt.
Sigbjørn Skåden var redaktør for antologien
”Riimiin rámiin” der formålet var å oppsøke unge, tornesamiske stemmer
og stimulere dem til å skrive og gi ut en ungdomsantologi. Han
har studert litteratur, har hovedfag i Litteraturvitenskap i Tromsø og
tatt en Master i litteratur fra England.
Sigbjørn er født i 1976 og kommer opprinnelig fra Planterhaug i Skånland. Siden i fjor høst har han bodd i Kautokeino hvor han jobber som lærer.
Sigbjørn er født i 1976 og kommer opprinnelig fra Planterhaug i Skånland. Siden i fjor høst har han bodd i Kautokeino hvor han jobber som lærer.
I fjor ga han ut boken ”Skuovvadeddjiid gonagas”. Boka er skrevet i en episk lyrisk form, og handlingen er hentet fra ei typisk samisk bygd i Ofotenregionen en gang i mellomkrigstiden. Boken støtter seg på mye på den europeiske myten om den evige jøde. Myten finnes i forskjellige varianter og boka trekker en samisk parallell. Jusup, bokas hovedperson, er en ung samisk mann med tynnslitt sjel, på en hvileløs, evig vandring med sitt folks bør på skuldrene sine.
- Jeg har bestandig interessert meg for det skrevne ord. Jeg har hatt litteratur nært på kroppen siden jeg var liten. Det ble ofte lest høyt for oss når vi var små. Min far er bibliotekar og min mor driver Skániid girjie, et lite forlag. Man kan lett dra den slutningen at jeg er formet av miljøet rundt meg, det er jeg nok men tror likevel ikke det alene kan forklare min interesse for litteratur.
Sigbjørns hjemplass er ei markasamisk bygd. Den markasamiske kulturen er relativt utbredt og strekker seg fra Ballangen til Senja. Det er jordbruk og fiske som tradisjonelt var næringen for de fleste markasamer frem til 60-70-tallet, ikke så ulik den sjøsamiske kulturen. Det er ikke bare litteratur Sigbjørn omgir seg med, han har en generell interesse for kulturpørsmål. Sånn sett mener han det er fint å bo i Kautokeino. - Kautokeino er et levende og kulturelt samfunn med mange allsidige utøvere innen forskjellige retninger. Jeg er en tilhenger av fornying av litteratur og kultur og er glad for tilveksten av nye utøvere. Den samiske litterære myteverdenen har godt av å bli strukket og tøyd litt.
Márkomeannufestivalen
Sigbjørn er engasjert i Márkomeannufestivalen, en markasamisk musikkfestival som går av stabelen hver sommer i Skånland.
- Jeg sitter som styreleder i festivalen og det er sjette gang i år vi arrangerer den. Det er mer en samisk festival, og har ikke det internasjonale urfolksaspektet som Riddu Riđđu har. Festivalene er ulike på flere måter, og jeg mener begge festivalene er viktige kulturfestivaler. Vi prøver å samle samiske og lokale musikkutøvere til en musikkfest, selv om det er en utfordring å finne samiske artister. Dessverre. Grendehuset er et viktig møtested i markakulturen, vi har derfor grendehusfest under festivalen.
Kofte og shorts...
Sigbjørn er ofte å se i kofte, og han forteller gladelig om sitt forhold til koftebruk. - Det var nok mest fokus på det den tiden jeg bodde i Tromsø og var leder for den samiske studentforeninga. Vi startet opp månedlige koftedager og jobbet mye med å gjøre samer, og studentene spesielt, synlige i bybildet. I min tid som leder arrangerte vi en stor samisk byfestival over fem dager med utstillinger, konferanser, konserter osv. Det var da begrepet ”Sámi clubbing” oppstod i Tromsø. Generelt har Nord-Norge godt av å se kofter; jo mer man ser kofter i ulike varianter, desto mer blir det samiske ufarliggjort. Alt henger sammen, og jeg er opptatt av å skape en trygg og god fremtid for den samiske befolkningen i landsdelen. Det å bruke kofte hele tiden blir for meg en del av et holdningsskapende arbeid.
I tillegg til å bruke kofta flittig er Sigbjørn også kjent for å blande den tradisjonelle samiske drakten med elementer fra moderne og dagligdagse klesplagg. - Det med utradisjonell bruk av kofte er ikke noe som er eget for meg. Hver og en bærer koften slik vedkommende selv ønsker. For meg er kofta et personlig plagg som jeg bestemmer over. Da bestemmer jeg også når, hvor og i hvilke sammenhenger jeg skal bruke den. Jeg er vel riktignok en av få som har gått i kofte med shorts, noe jeg gjorde på Riddu Riddu en gang. Det var naturlig for meg å gå i kofte, noe jeg alltid gjør, samtidig som jeg ikke hadde noe ønske om å smelte bort. Kombinasjonen ga seg selv og jeg synes det er helt uproblematisk. Kofta er et levende og personlig plagg som må tilpasses forholdene. Jeg fikk en del kommentarer selvfølgelig, både positive og negative. Men jeg bryr meg lite om hva andre mener. Jeg har lært å være uredd, det er en annen ting jeg har med meg hjemmefra ved siden av litteraturen.
... og kofte på vranga
- En ting som skapte en del reaksjoner var da sju av oss studentene i Tromsø gikk med koftene på vranga 17. mai 2003 i protest mot forslaget til en Finnmarkslov som akkurat hadde kommet. Det var noe som skapte diskusjon i samiske miljøer og media. Jeg måtte blant annet møte på Sámi Radio til debatt for å forsvare det vi hadde gjort. - Hvorfor ble det så mye bråk?
- Essensen er vel at mange mener at 17. mai ikke var riktig dag å bruke til en slik markering, også mange samer mener at dagen skal være nøytral og fri for enhver ytring. I dette tilfellet var vi ikke enige, 17. mai er Norges grunnlovsdag og forslaget om forelå til Finnmarksloven var et brudd på grunnlovens paragraf 110a, i alle fall sett i lys av folkeretten og ILO-konvensjonen. 17. mai er en dag som er bygget opp rundt staten Norges prinsipper, og det må være lov å vise motstand når disse prinsippene brytes. Uansett så var dette en ufarlig og symbolsk aksjon som ikke skadet noen, annet enn at de måtte se oss i vrengte kofter. Senere ble han kåret til årets same 2003 av avisa Min Áigi, noe som i stor grad skyldes 17. maihendelsen. Sigbjørn poengterer at prisen tilfaller de seks andre like mye, spesielt tre unge elever fra Kåfjord som han mener fortjener ros for motet de viste den dagen.
Kautoburka
Intervjuet nærmer seg slutten da vi ser to damer utenfor vinduet, hvorav den ene er kledd i en limegrønn burka, et uvanlig plagg i Kautokeino. Plagget dekker hele kroppen hennes, bare en smal stripe foran øynene sørger for at kvinnen ikke vandrer rundt i blinde.
- Det har jeg ikke sett her før. Hadde vi sittet på en kafé på Karl Johan så hadde vi ikke engang løftet på øyenbrynene av dette synet, men kommer du gående med kofte i samme gaten blir saken en helt annen. Litt pussig egentlig, avslutter Sigbjørn tankefullt.